Blogg som kompleksitetsreduserende kommunikasjonsteknologi?

Jeg skrev en kommentar til tenkeskriving og bloggbegrep isted, og da slo det meg: Kanskje bloggen kan sees på som kompleksitetsreduserende kommunikasjonsverktøy når den brukes som forskerblogg? Dersom bloggen fungerer som et sted der deltakerne/aktørene kan lufte, diskutere og ikke minst få klarhet i tankene sine, vil man ikke da kunne si at bloggen fungerer som kompleksitetsreduserende?

Tenkeskriving er et verktøy jeg har blitt kjent med gjennom studiet av språklig kommunikasjon. I boken "Skrive for å lære" av Dysthe, Hertzberg og Hoel er tenkeskriving presentert som et nyttig verktøy for å få klarhet i egne tanker. Forfatterene skriver at det å tenkeskrive kan hjelpe en til å få klarhet i hva en lurer på og dermed bidra til å gjøre lesing mer planmessig (Dysthe, Hertzberg og Hoel, 2000).

Tenkeskriving på blogg, der faglærer og andre studenter aktivt kommenterer hverandres innlegg, svarer på spørsmål, stiller utdypende spørsmål mm., kan bidra med en ny dimensjon til tenkeskrivingen; nemlig den å få hjelp til å klare tankene og til å tenke videre. Bloggene vi skriver i dette faget er et nærliggende eksempel å bruke i denne sammenhengen. Dersom jeg synes at noe er vanskelig å forstå, kan jeg skrive et innlegg i bloggen min og lufte den forståelsen evt. den forvirringen jeg sitter med så langt. De andre og jeg kan så kommentere, dele innsikter, tenke videre, utforske ulike tanker, stille spørsmål og svare på hverandres spørsmål. Sett fra fagområdet andvendt språkvitenskap vil jeg si beskrive denne tankeutviklingen som en forhandlingsprosess, der aktørene aktivt forhandler om mening og innhold i begreper og dermed skaper forståelser.

Jeg tror jeg skal fortsette denne tanken i uthvilt tilstand og uten masse avbrytelser fra medbeboere imorgen formiddag.. Så synes du dette er en diskusjon med noe som helst hold i, så følge med og kom gjerne med kommentarer eller spørsmål.

Informasjon - substans eller forskjell?

Hva er informasjon? Vi diskuterte dette i klassen på torsdag, og jeg har i ettertid tenkt litt over spørsmålet. Det første som slo meg da spørsmålet ble stilt var: Men det vet jeg da! Hvorfor klarer jeg ikke å svare på det?

Det viste seg å være et litt vrient å få satt ord på akkurat hva jeg legger i ordet informasjon. Data, signaler og inntrykk var noen av de ordene som kom først i tankene. Men hva er data? Og hva er signaler og ikke minst inntrykk? Etter hvert gikk jeg bort ifra å finne ut av data og inntrykk som begreper og konsentrerte meg heller om signaler, sansing og persepsjon.

Vi ble også spurt om informasjon er substans eller forskjell. Jeg tror at jeg heller mot å se på informasjon som en forskjell framfor substans. Jeg vil forklare dette ved å beskrive hvordan jeg mener at informasjonsutveksling foregår:

Jeg beveger meg kanskje farlig nær den psykologiske tilnærmingen til kommunikasjon som Luhmann ville unngå, når han beskrev kommunikasjon som subjektløs, men jeg mener nå at det er subjekter som kommuniserer og at selv om de kommuniserer med hverandres kommunikasjon, vil denne kommunikasjonen være påvirket av hvordan vi mennesker persiperer(oppfatter) verden. Jeg vil derfor beskrive informasjonsutveksling som noe som foregår gjennom at ulike substansielle signaler påvirker våre sanseorganer og at vi gjennom ulike mentale prosesser danner oss persepsjoner av(oppfatninger om) omverdenen.

Både sansingen og persepsjonen vi gjør er nok i stor grad en ubevisst, men langtfra passiv prosess. Av alle konkurrerende signaler som omgir oss selekter vi hvilke vi vil ta imot og persipere. Vi fokuserer på det vi vil. Alle signaler kan derfor ikke sees på som informasjon for den enkelte. Det er kun de signalene vi velger ut som teller som informasjon for oss. Informasjon blir dermed et relativt begrep i den forstand, at noe som er informasjon for èn person ikke nødvendigvis er informasjon for en annen. Jeg kan si noe til deg, som du ikke retter oppmerksomheten mot. Jeg kan da tenke at jeg har gitt deg informasjon samtidig som du tenker at du ikke har fått noe informasjon fra meg.

I diskusjonene om informasjon som substans eller forskjell lander jeg med dette på at informasjon ikke er substans. Jeg ser heller de substansielle signalene som informasjonsbærere og informasjonen som den forskjellen som skjer i hjernen når vi persiperer.

*Tenkeskriving

Av og til kommer jeg til å kalle poster for tenkeskriving (som idag). Det betyr at det som står i posten er skrevet fortløpende og uten gjennomarbeiding etterpå. Derfor er det ingen henvisninger eller liknende i tekstene og språket kommer sikkert til å være av varierende kvalitet.

Hva er hyperkompleksitet? (tenkeskriving)*

I de siste årene/den senere tid har mange teoretikere stilt seg kritiske til det grunnlaget forskning(iakttagelse) gjøres på. I såkalte dekonstruksjonistiske analyser har såkalte postmoderniser konkludert med en usikkerhet på samfunnets selvbegrunnelse. All iakttagelse gjøres fra et ståsted og dette ståstedet påvirker iakttakelsen - det vi ser. Det finnes dermed ikke objektiv viten(kunnskap), bare mer eller mindre subjektiv kunnskap. Hvordan kan vi da vite noen ting?

Svaret på dette spørsmålet må være at noe aldri kan sies å være alltid sant. Viten eller sannhet er situert - noe kan være sant i en gitt situasjon. Med samfunnets speisalisering og voksende mengde av ekspertkunnskap har vi etter hvert mye kunnskap om verden. Ved bruk av ulike forståelsesmodeller, kan vi forklare ulike fenomener og hendelser på ulik måte. Til sammen har vi en enorm mengde kunnskap og informasjon om disse fenomener og hendelser. Med dagens informasjons- og kommuniksjonsteknologi har vi også fått stor tilgang til beskrivelser av (kommunikasjon om) iakttagelser gjort gjennom mange ulike optikker - så stor tilgang at vi ikke greier å holde oversikten. Når vi vil orientere oss om noe eller finne ut av et fenomen, er de mulige optikkene så mange og tilgjengelige at vi lett kan drukne i informasjon. Vi klarer kanskje å innta noen ulike iakttagelsesposisjoner, men langt ifra alle. Spørsmålet som tidligere var: "Hvordan kan jeg ta av meg brillene mine og blir objektiv?" blir idag tredelt: 1)"Hvilke briller velger jeg å ta på meg?", 2)"Hvorfor velger jeg disse?" og 3)"Hvordan påvirkes min iakttakelse av de brillene jeg har valgt å se igjennom?"

Teorien om det hyperkomplekse samfunnet beskriver dagens samfunn som et samfunn som tar utganspunkt i usikkerheten på sin egen iakttagelse og legger den som et grunnvilkår for iakttakelse. Teorien om hyperkompleksitet starter på den måten der postmodernistene slutter.