Hva er hyperkompleksitet? (tenkeskriving)*

I de siste årene/den senere tid har mange teoretikere stilt seg kritiske til det grunnlaget forskning(iakttagelse) gjøres på. I såkalte dekonstruksjonistiske analyser har såkalte postmoderniser konkludert med en usikkerhet på samfunnets selvbegrunnelse. All iakttagelse gjøres fra et ståsted og dette ståstedet påvirker iakttakelsen - det vi ser. Det finnes dermed ikke objektiv viten(kunnskap), bare mer eller mindre subjektiv kunnskap. Hvordan kan vi da vite noen ting?

Svaret på dette spørsmålet må være at noe aldri kan sies å være alltid sant. Viten eller sannhet er situert - noe kan være sant i en gitt situasjon. Med samfunnets speisalisering og voksende mengde av ekspertkunnskap har vi etter hvert mye kunnskap om verden. Ved bruk av ulike forståelsesmodeller, kan vi forklare ulike fenomener og hendelser på ulik måte. Til sammen har vi en enorm mengde kunnskap og informasjon om disse fenomener og hendelser. Med dagens informasjons- og kommuniksjonsteknologi har vi også fått stor tilgang til beskrivelser av (kommunikasjon om) iakttagelser gjort gjennom mange ulike optikker - så stor tilgang at vi ikke greier å holde oversikten. Når vi vil orientere oss om noe eller finne ut av et fenomen, er de mulige optikkene så mange og tilgjengelige at vi lett kan drukne i informasjon. Vi klarer kanskje å innta noen ulike iakttagelsesposisjoner, men langt ifra alle. Spørsmålet som tidligere var: "Hvordan kan jeg ta av meg brillene mine og blir objektiv?" blir idag tredelt: 1)"Hvilke briller velger jeg å ta på meg?", 2)"Hvorfor velger jeg disse?" og 3)"Hvordan påvirkes min iakttakelse av de brillene jeg har valgt å se igjennom?"

Teorien om det hyperkomplekse samfunnet beskriver dagens samfunn som et samfunn som tar utganspunkt i usikkerheten på sin egen iakttagelse og legger den som et grunnvilkår for iakttakelse. Teorien om hyperkompleksitet starter på den måten der postmodernistene slutter.