Loggskriving, blogg og telepresence
I likhet med mange andre HF-fag går læring i AVS-fagene ofte ut på å lære seg nye teorier - hva de sier, hva de innebærer og forutsetter. I tillegg skal de finne sin egen stemme - de skal ta standpunkt, de skal plassere seg selv og sitt eget stadig nyutviklede syn i forhold til de teoriene de lærer om. Alt dette skal reflekteres i såkalte vitenskapelige tekster, der balansen mellom å gjengi og å refelektere videre er viktig, og der det å skille mellom egen og andres stemmer er en påkrevd, men vanskelig oppgave. Jeg vil hevde at det å finne sin egen stemme krever involvering og engasjement fra den enkelte. Det krever også en god del innsats.
I Loggen, novellen og jentene. Ansatser til en bakhtinsk lesing av en prosessorientert skrivekultur skriver Marte Halse at jentene i hennes undersøkelse brukte loggskriving som "det kommunikative bindeleddet mellom stemmene innenfra og stemmene utenfra". Hun skriver også at det er i dialogene mellom de indre stemmene og med leserne i klasserommet "at det skrivende og talende jeget synes å finne sin egen posisjon" (Halse, 1993:60, referert i Dysthe 1996). I Halse sin videregåendeklasse ga loggboken rom for å utforske egne og andres tanker og ytringer gjennom å omformulere det de leste eller hørte og til å prøve ut ulike måter å skrive på (Dysthe, 1996). Slik jeg har oppfattet Finn, er det dette han vil at vi skal gjøre i bloggene våre.
I AVS2220 bruker vi bloggen som en slags loggskriving. Det at den er personlig, men likevel åpen for lesere fra faget, åpner for andre responsmuligheter enn loggskrivingen i Halse sin undersøkelse. Likevel er det understreket at bloggen skal være en mindre høytidelig arena enn innleveringene, som skal være vitenskapelige tekster. Bloggen representer med andre ord en kjempemulighet for oss til å utforske egne og andres tanker, til å få tilbakemelding fra medstudenter, til å prøve ut ulike måter å skrive på, til å finne vår egen posisjon i et fag som byr på kompliserte og utfordrende spørsmål og teorier.
Finn sier til stadighet at faget AVS2220 krever engasjement og involvering. Dette gjenspeiler seg etter min mening også i kravet til bloggingen. Mange på faget sier at de synes det er vanskelig å få satt seg ned for å lese og skrive innlegg i bloggene. Det krever faktisk tid og engagement. I diskusjonen om bloggen som kompleksitetsreduserende verktøy skriver MartinB: "Bloggen har etter min mening stort potensiale. Den krever imidlertid noe.. Den krever kontinuerlig oppfølging og engasjement av aktive deltakere." Denne uttalelsen vil kunne ha implikasjoner på/for diskusjonen om hvor mye tilstedeværelse telepresence kan gi.
For at kunnskap skal bety noe for oss, må vi involvere oss, skriver Dreyfus(2001:48). Vi må engasjere oss og delta aktivt. Slik jeg forstår Dreyfus mener han at kulturiserning av den som lærer er nødvendig for å nå de høyere nivåer av læring(for å bli enn kompetente) . Selv om Dreyfus skiller skarpt mellom læring ansikt-til-ansikt og læring via nettet, velger jeg å se dette skarpe skillet mest som en poengtering av at vi ikke kan klare oss kun med læring via nett. Som et tillegg til ansikt-til-ansikt-kommunikasjon har jeg veldig god erfaring med bloggen brukt som beskrevet over. Selv om kulturisering er viktig for læringen, anser jeg behovet for å finne sin egen posisjon og sin egen stemme også som viktig. Bloggen kan i dette henseende brukes som et fristed. Det er ditt sted. Det er du som setter premissene, men andre inviteres til å kommentere. Et slikt fristed for utprøving av tanker og skrivemåte, tror jeg er veldig viktig.
Hvor bra bloggen ville fungere uten ansikt-til-ansikt kommunikasjonen ellers, stiller jeg meg derimot tvilende til. Når vi skriver til hverandre i bloggene våre i AVS2220, vet vi hvem de andre er. Jeg kan se for meg hvem de som svarer er. Jeg har snakket mer uformelt med dem, og har lært dem å kjenne utenom nettkommunikasjonen. Jeg er ganske sikker på at dette påvirker hvordan jeg leser det disse personene skriver. Selv om vi hadde hatt kamera og mikrofoner og kunne snakket sammen på nettet, betyr det noe helt annet for meg å møte personer. Det å flytte på seg, det å gå ut av stuen, det å være nære noen, det å ta seg tid til å møtes er alle viktige faktorer som spiller inn på hvordan jeg oppfatter en annen person, hvordan jeg forholder meg til denne personen og ikke minst hvordan jeg forholder meg til det denne personen sier og gjør.
Det at noen tar seg tid til å være sammen med meg betyr mer og mer for meg i denne travle hverdagen. De som gjør dette blir ofte mine signifikante andre (jmfr. Vygotsky). Disse andre vil også i stor grad være de jeg diskuterer ulike spørsmål og teorier med. Det er altså i samspill med disse andre at jeg finner min egen posisjon og mon egen stemme. Det er også disse som stadig gir meg utfordringer og som hjelper meg i min egen kunnskapsutvikling. Å få til den samme tilhøringheten via nett, tror jeg er veldig vanskelig. Det er nettopp det at man gjør seg mindre tilgjengelig for andre enn den man kommuniserer med som er poenget, slik jeg ser det. Dersom den du sitter og snakker med skrur av mobiltelefonen for eksempel, kan dette lett bli et tegn på at personen velger å kun være tilgjengelig for deg. Den andre signaliserer dermed at du er viktig. Hvem ønsker ikke å bli verdsatt av noen?
Jeg har nå kanskje beveget meg inn på et annet tema i AVS2220, nemlig risikoen vi tar når vi velger: vi velger alltid bort noe annet. Jeg tror at det noen velger deg er et viktig element i følelsen av tilhørighet og at tilhøringhet skaper engagement og involvering. Dette valget blir vanskelig å vise via nettet, da man sitter ved en datamaskin og dermed har tilgang til mye og mulighet til å drive med mye annet enn kun det å kommunisere med den andre uten at denne oppdager det. Tillitserklæringen mangler med andre ord.
Til slutt vil jeg bare oppfordre alle dere som synes at det er utfordrende og vanskelig å skrive ofte på bloggen, til å sette av tiden og til å ikke være veldig kritiske til hva dere skriver. Man kan heller skrive noe, få kommentarer og skrive mer senere. Tanken trenger ikke å være ferdig - verken tenkt eller formulert. Den skal utvkikles! : ) Da blir det kanskje like kronglete som i dette lange og innviklede innlegget, men da kan man jo bare skrive igjen om en stund. Kanskje har står det hele litt klarere for en da? Eller kanskje andre har oppkalrende kommentarer eller spørsmål til deg?
I Loggen, novellen og jentene. Ansatser til en bakhtinsk lesing av en prosessorientert skrivekultur skriver Marte Halse at jentene i hennes undersøkelse brukte loggskriving som "det kommunikative bindeleddet mellom stemmene innenfra og stemmene utenfra". Hun skriver også at det er i dialogene mellom de indre stemmene og med leserne i klasserommet "at det skrivende og talende jeget synes å finne sin egen posisjon" (Halse, 1993:60, referert i Dysthe 1996). I Halse sin videregåendeklasse ga loggboken rom for å utforske egne og andres tanker og ytringer gjennom å omformulere det de leste eller hørte og til å prøve ut ulike måter å skrive på (Dysthe, 1996). Slik jeg har oppfattet Finn, er det dette han vil at vi skal gjøre i bloggene våre.
I AVS2220 bruker vi bloggen som en slags loggskriving. Det at den er personlig, men likevel åpen for lesere fra faget, åpner for andre responsmuligheter enn loggskrivingen i Halse sin undersøkelse. Likevel er det understreket at bloggen skal være en mindre høytidelig arena enn innleveringene, som skal være vitenskapelige tekster. Bloggen representer med andre ord en kjempemulighet for oss til å utforske egne og andres tanker, til å få tilbakemelding fra medstudenter, til å prøve ut ulike måter å skrive på, til å finne vår egen posisjon i et fag som byr på kompliserte og utfordrende spørsmål og teorier.
Finn sier til stadighet at faget AVS2220 krever engasjement og involvering. Dette gjenspeiler seg etter min mening også i kravet til bloggingen. Mange på faget sier at de synes det er vanskelig å få satt seg ned for å lese og skrive innlegg i bloggene. Det krever faktisk tid og engagement. I diskusjonen om bloggen som kompleksitetsreduserende verktøy skriver MartinB: "Bloggen har etter min mening stort potensiale. Den krever imidlertid noe.. Den krever kontinuerlig oppfølging og engasjement av aktive deltakere." Denne uttalelsen vil kunne ha implikasjoner på/for diskusjonen om hvor mye tilstedeværelse telepresence kan gi.
For at kunnskap skal bety noe for oss, må vi involvere oss, skriver Dreyfus(2001:48). Vi må engasjere oss og delta aktivt. Slik jeg forstår Dreyfus mener han at kulturiserning av den som lærer er nødvendig for å nå de høyere nivåer av læring(for å bli enn kompetente) . Selv om Dreyfus skiller skarpt mellom læring ansikt-til-ansikt og læring via nettet, velger jeg å se dette skarpe skillet mest som en poengtering av at vi ikke kan klare oss kun med læring via nett. Som et tillegg til ansikt-til-ansikt-kommunikasjon har jeg veldig god erfaring med bloggen brukt som beskrevet over. Selv om kulturisering er viktig for læringen, anser jeg behovet for å finne sin egen posisjon og sin egen stemme også som viktig. Bloggen kan i dette henseende brukes som et fristed. Det er ditt sted. Det er du som setter premissene, men andre inviteres til å kommentere. Et slikt fristed for utprøving av tanker og skrivemåte, tror jeg er veldig viktig.
Hvor bra bloggen ville fungere uten ansikt-til-ansikt kommunikasjonen ellers, stiller jeg meg derimot tvilende til. Når vi skriver til hverandre i bloggene våre i AVS2220, vet vi hvem de andre er. Jeg kan se for meg hvem de som svarer er. Jeg har snakket mer uformelt med dem, og har lært dem å kjenne utenom nettkommunikasjonen. Jeg er ganske sikker på at dette påvirker hvordan jeg leser det disse personene skriver. Selv om vi hadde hatt kamera og mikrofoner og kunne snakket sammen på nettet, betyr det noe helt annet for meg å møte personer. Det å flytte på seg, det å gå ut av stuen, det å være nære noen, det å ta seg tid til å møtes er alle viktige faktorer som spiller inn på hvordan jeg oppfatter en annen person, hvordan jeg forholder meg til denne personen og ikke minst hvordan jeg forholder meg til det denne personen sier og gjør.
Det at noen tar seg tid til å være sammen med meg betyr mer og mer for meg i denne travle hverdagen. De som gjør dette blir ofte mine signifikante andre (jmfr. Vygotsky). Disse andre vil også i stor grad være de jeg diskuterer ulike spørsmål og teorier med. Det er altså i samspill med disse andre at jeg finner min egen posisjon og mon egen stemme. Det er også disse som stadig gir meg utfordringer og som hjelper meg i min egen kunnskapsutvikling. Å få til den samme tilhøringheten via nett, tror jeg er veldig vanskelig. Det er nettopp det at man gjør seg mindre tilgjengelig for andre enn den man kommuniserer med som er poenget, slik jeg ser det. Dersom den du sitter og snakker med skrur av mobiltelefonen for eksempel, kan dette lett bli et tegn på at personen velger å kun være tilgjengelig for deg. Den andre signaliserer dermed at du er viktig. Hvem ønsker ikke å bli verdsatt av noen?
Jeg har nå kanskje beveget meg inn på et annet tema i AVS2220, nemlig risikoen vi tar når vi velger: vi velger alltid bort noe annet. Jeg tror at det noen velger deg er et viktig element i følelsen av tilhørighet og at tilhøringhet skaper engagement og involvering. Dette valget blir vanskelig å vise via nettet, da man sitter ved en datamaskin og dermed har tilgang til mye og mulighet til å drive med mye annet enn kun det å kommunisere med den andre uten at denne oppdager det. Tillitserklæringen mangler med andre ord.
Til slutt vil jeg bare oppfordre alle dere som synes at det er utfordrende og vanskelig å skrive ofte på bloggen, til å sette av tiden og til å ikke være veldig kritiske til hva dere skriver. Man kan heller skrive noe, få kommentarer og skrive mer senere. Tanken trenger ikke å være ferdig - verken tenkt eller formulert. Den skal utvkikles! : ) Da blir det kanskje like kronglete som i dette lange og innviklede innlegget, men da kan man jo bare skrive igjen om en stund. Kanskje har står det hele litt klarere for en da? Eller kanskje andre har oppkalrende kommentarer eller spørsmål til deg?
posted by Siw at 3:36 p.m.
3 Comments:
Til morten-ove: jeg lurer på om den hadde blitt noe mindre..
Det er en stund siden jeg skrev denne posten, men jeg skriver dette her allikevel..
Jeg har hjemmeeksamen nå. Det er en to-ukers affære. I dag skulle jeg sette meg ned go begynne skrivingen. Terskelen for å komme igang viste seg å være mye lavere i bloggen enn i et dokument som skal bli til det ferdige produktet. Jeg bestemte meg derfor for å samle litt tanker rundt oppgavens elementer i bloggen. Så kan jeg skrive selve teksten litt senere. Jeg kan få satt ord på ting for meg selv først(i og med at det er få som leser denne bloggen).
Det jeg skriver i denne bloggen er jo nettopp tanker og forvirring. Det var skummelt og uvant i begynnelsen, har nå blitt trygt :) Ellen Andenæs sa forøvrig i et masterseminar: "Det som er skummelt er ikke nødvendigvis farlig." Jeg gjentar dette for meg selv innimellom..
veldig interessant, takk
Legg inn en kommentar
<< Home